Vi fortsetter sakte nordover fra Nördlingen til Adelebsen (et sted så lite at dere ikke finner det på kartet) og langt utenfor det meste.
Vi ble litt kjent med et svensk par som delte middagen med oss og stakkars Anna turde knapt å gå og legge seg fordi hun stadig fikk "flash-backs" til filmen om Bates hotell. Betjeningen fortjener en lang beskrivelse egentlig, men jeg skal prøve å ta en kortversjon: En eier, antagelig født i 1946 som skjelte så mye at han må ha sett onsdag hele uka gjennom, en serveringsdame som så ut til å ha startet dagen med et par schnapps i hvert bein, men med en utpreget sans for humor, en ansatt på rundt 75 som gikk på krykker og en bygningsmasse som ikke var oppusset siden midten av 70-tallet. Men madrassene var gode og det virket rent (om enn gammelt og slitent) i de rommene vi så. Og maten var kjempegod!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar